På Twitter må man nå begrense seg til 280 tegn. Det er dobbelt så mange tegn som man hadde tidligere. Hva er det med dette formatet som tiltrekker så mange filosofer til nettopp denne plattformen, når det finnes så mange andre sosiale medier? Finnes det et filosofisamfunn der ute, og bør flere filosofer tvitre?
Mange tenker kanskje at Twitter er det minst opplagte mediet for en filosof, men for mange kan det åpne opp en helt ny verden av muligheter. Jeg skulle bare ha visst da jeg var student og hadde boka til Ray Monk om Wittgenstein i bokhylla, at han en dag kom til å ”like” en video av hunden min! Det sier bare litt om hvor kort veien er mellom mennesker der ute i Twitterverset.
Jeg har aldri vært på Facebook. Det frister ikke å måtte sende og motta venneforespørsler med tidligere skolevenner, fjern familie eller andre bekjente. Det frister heller ikke å spørre internasjonalt anerkjente filosofer om lov til å være venn med dem. Jeg var en kort tid på LinkedIn, men også der må man stadig svare på venneforespørsler. Sånn er det ikke på Twitter. Man kan følge hvem man vil, uavhengig av om de følger en tilbake, noe som betyr at alle selv velger hva de ønsker å bruke plattformen til. Selv er jeg kun på Twitter for å følge og nettverke med andre filosofer, men det er likevel mulig for andre å følge samtalene vi har og delta om de ønsker. Twitter fungerer altså litt som offentlig SMS-meldinger og -samtaler. Man trenger egentlig ikke å følge noen som helst for å se hva de skriver.
I dag følger jeg 4600 filosofikontoer som jeg har samlet i en liste, Philosophers on Twitter. Å lage og dele lister, gjør det enkelt for andre å følge folk som tvitrer om bestemte tema. Listen har en miks av akademisk ansatte, studenter, institutter, tidsskrift, forlag, forskerprosjekter, podcaster og samfunn. Selv om ikke alle tvitrer så mye filosofi, er det mange som deler aktuell informasjon om seminarer, konferanser, ledige stillinger, nye publikasjoner, faglige ressurser og andre relevante filosofiaktiviteter. Dette gir en glimrende oversikt over hva som rører seg innen filosofifaget til enhver tid, langt utover egen institusjon og landegrenser. Mens det å skrive en avhandling, artikkel eller bok kan ta flere år, vil Twitter gi deg innblikk i hvem som jobber med hva akkurat nå. Tvitrer noen om en artikkel, avhandling eller bok som de planlegger å skrive, dukker det straks opp noen som er kjempeinteressert og lurer på når den kommer ut! Det gir litt ekstra motivasjon til å skrive, og dessuten mange glimrende samtalepartnere underveis i prosessen.
Det er ingen begrensning hvem man er, hvilken institusjon man tilhører, hvor mange publikasjoner man har, eller om man er student eller professor. Man kan spørre folk om forslag til hva man bør lese, hvilke motargumenter som kan fremsettes, hvem som jobber med denne typen problemstilling, og så videre, og man kan også tvitre under pseudonym om man ikke ønsker å bli gjenkjent.
Senest i går var det en filosofistudent som lurte på om hun hadde forstått Hume sin etikk rett, at han var en moralsk relativist. Da var vi flere som ønsket å komme med innspill, og hun var glad for å kunne stille oppfølgingsspørsmål. Det kan like gjerne gå andre veien: en professor i England skulle skrive bok og måtte lese seg opp på Whitehead for et bestemt kapittel. Han valgte da å tvitre seg gjennom leseprosessen og fikk uventet hjelp fra en ung student som mente at han hadde misforstått noe vesentlig.
Én ting er det rent faglige. Noe annet er den personlige støtten man kan oppleve å få fra kjente og ukjente hvis man tør å dele mer personlige tanker og erfaringer. På Twitter er det mange som, anonymt eller åpent, deler sine karrieremessige, personlige eller faglige frustrasjoner, sorger og gleder med likesinnede. Alle har dager eller perioder der de sliter mentalt, eller opplever noe som tærer på arbeidsmotivasjonen. Her viser Twitter sitt mest sympatiske ansikt, og man kan oppleve mer engasjement, sympati og entusiasme fra fremmede enn den man opplever rundt seg. For hvem vet vel ikke hvor fryktelig det er å få nok et avslag på en studieplass, jobbsøknad, prosjektskisse eller tidsskriftartikkel! – Eller å stryke til eksamen. Her er vi alle i samme båt, eller vi har vært i den båten på et eller annet tidspunkt i karrieren. Venner og familie spør kanskje om hvordan det gikk til eksamen, når man er ferdig med doktorgraden, eller om man ikke snart skal bli professor. Sånne sosiale blundere gjør man ikke i akademiker-Twitter. Vi vet, og vi vet at du vet, at dette er ømme tema som man kun snakker om når vedkommende selv tar det opp.
Samtidig er det en sann fryd å dele gode nyheter på Twitter. Alle vet jo hvor stort det er å endelig komme inn på et doktorgradsprogram, eller få sin første jobb eller til og med fast jobb. Når man får sin første publikasjon, sitt første forskerprosjekt eller opprykk til professor: da er det nesten bare Twitter som gjelder. Det er ingen steder jeg heller deler gode nyheter enn på Twitter. Da blir det garantert feiring og gratulasjoner, og ingen sier ”Å, men jeg trodde du hadde fast stilling allerede”.
På mitt eget universitet har jeg sånn cirka en filosofikollega. Jeg ville vært fullstendig ensom og isolert faglig uten et bredere nettverk. Selv om Twitter, som andre sosiale medier, er sårbar for ukultur og ufin samhandling, er det uansett enklere enn i det virkelige liv å bare ”mute” eller ”blokkere” folk med negativ og bøllete adferd.
Twitter handler ikke om å lese hver liten tweet, eller å følge med på alt som skjer. Først og fremst er det et fellesskap av mennesker, og mitt Twitter-samfunn består av tusenvis av filosofikollegaer som jeg bærer med meg i lomma. Twitter har gitt meg tilgang til et voksende internasjonalt fagnettverk, og det har åpnet opp så mange muligheter for meg til å gjøre forskningen min kjent, bygge internasjonale nettverk og, ikke minst, få faglige impulser utenfra.
